av
Monstermor in fredag, januar 29th 2010 Lagret under: Ukategorisert
Jeg er så urolig for tiden. Klarer liksom ikke helt å slappe av. Stresser meg opp over ting som egentlig bare er tull. Energien er lik null. Formen likeså. Jeg er inne i en sove/slapp-periode igjen. Men det vil ikke si at jeg sover og så er uthvilt.. Det er vanskelig å falle til ro om kvelden. Hjertet og pulsen er igjen blitt urolig og ujevn, så det er vanskelig å slappe ordentlig av. Jeg er trøtt, men allikevel ikke trøtt. Og når jeg først sovner, så kan jeg sove leeenge, men uten å være uthvilt etterpå. Altså standard prosedyre..
Forsøker å ikke vise så mye av det i hverdagen. Jeg har tross alt mann og monster å ta hensyn til. Men jeg merker at humøret ikke er så jevnt som det pleier å være. Lunta er kort og stemmen blir fort litt skarp og skjærende.. Kroppen verker og jeg kjenner at det sliter på. Musklene er fulle av melkesyre og leddene er vonde. Har en hodepine som kommer og går i perioder. Ikke så lett å være blid da. Men er jeg på utsiden av huset, prøver jeg å late som ingen ting. Jeg vet at det er dumt, men jeg klarer ikke å la være. Så når jeg leverer eller henter Lille Monster på skolen, er jeg vel en av de blideste mammaene.. Hun som alltid har tid til å lytte og tulle litt. Men det er sånn jeg er. Jeg klarer ikke å la være.
Dagene går i en tåke forbi meg. Ingen dager er helt like, men det er jammen ikke langt unna. Det er vel egentlig ikke så mye jeg får gjort i huset. Jeg setter over noen klesvasker, når jeg husker det. Tar oppvasken når jeg legger merke til at den bør tas. Rydder inn oppvask og holder benkene sånn nogenlunde greie. Leker litt med Muskatt. Og dett er dett. Å ja, det hender at jeg husker på å ta ut av vaskemaskinen også… Bortsett fra det så sitter jeg i sofaen, eller jeg sover.
Her i huset formerer hybelkaninene seg fritt. Det er rene orgiene under sofaen, dersom ikke Muskatt forstyrrer dem. Intet anende forbipasserende kan kanskje kjenne et lite nafs i ankelhøyde. Det står fortsatt ørt-og-førti esker rundt om etter flyttingen. Monstermor er IKKE noen god husmor. Matlaging er en ting, men vasking og rydding og klesvask og oppvask… Jeg skulle ønske at noen kunne komme og rydde hos meg. Eller i alle fall hjelpe meg litt sånn av og til. En hushjelp hadde vært midt i blinken! Hvis ikke det går, ønsker jeg meg et par håndgranater..
Men i går forsøkte jeg å ta meg litt sammen. Jeg klarte faktisk å huske at jeg måtte ringe til min nye fastlege å bestille time. Nå i februar skal jeg igjennom NAV-mølla på nytt.. Så det er greit å ha snakket med legen min om hvordan ting er. Godt å ha gjort det på forhånd. Jeg ringte også til min forrige fastlege og ba om at de skulle overføre alle mine journaler. Jeg spurte også om jeg kunne få kopier av dem. Det hadde vært greit å få lese sort på hvitt. Jeg har problemer med å huske ting som blir sagt. Men jeg vet ikke om det går å få dem. Håper det.
Så til neste uke skal jeg til den nye fastlegen. Jeg må innrømme at jeg gruer meg. Det blir enda en ny lege å måtte forholde seg til. Og hele historien må fortelles på nytt. Alle ting som feiler kroppen min. Alt som har skjedd rundt meg. Jeg skal i gang med å ta prøver på nytt. Jeg er nødt til å finne ut hva det er. Så det vil si mange nye stikk og kanyler.. Urrrrk. Jeg håper at han lytter til meg og forstår at jeg vil fine ut av dette. Men som sagt, så gruer jeg meg. Det er så mange holdninger til folk som sykdommen ikke synes på.
Om en og en halv uke skal jeg inn til Rikshospitalet igjen. Det kommer til å bli nye undesøkelser og enda flere prøver. Jeg bare håper jeg slipper unna spinalprøvene denne gang. Tror det skal tas MR av hodet denne gang. Jeg har blitt lovet det i nesten et år nå. Jeg vet at det kommer til å bli forferdelig slitsomt. Først reisen inn til Oslo, og så det å komme seg opp til Riksen. Og så er det å stålsette seg for legen jeg har der inne. Hun snakker med så vanvittig høy stemme. Og gjør egentlig ikke annet enn å rakke ned på ME-pasienter og de andre som kommer inn for å finne ut om de har det.. Jeg har møtt henne en del ganger nå, og det er liksom aldri noen interesse for det jeg har å si. Det var hun som kom til konklusjonen om at jeg var syk fordi mamma var det.. Jeg vet ikke om jeg kommer til å klare å hold kjeft. Men hun tar vel luven av meg bare med stemmen, så.. Etter alt dette er det bare å vente, igjen. Lurer på hva slags forklaringer de kommer med denne gangen..
Jeg må innrømme at fristelsen er stor for bare å legge seg ned. Få lov til å gi opp litt, sånn av og til. Jeg er sliten av hele situasjonen, av kroppen min og egentlig det meste til tider. Det å gå hjemme som jeg gjør, er ikke noe særlig. Jeg forsøker å komme meg ut for å gå turer, men er helt ferdig når jeg kommer hjem. Da blir det til at jeg sover bort mesteparten av ettermiddagen og kvelden. Og det er jo tid jeg heller vil bruke sammen med Svensken og Lille Monster.
Jeg er superflink til å late som om jeg er så mye kjekkere enn det jeg er. Er som oftes sånn når jeg er ute blant folk. Og spesielt når jeg er sammen med gode venner. Ikke tale om at jeg skal være trøtt og sliten da! Jeg vet at det er dumt, men jeg klarer jo ikke å la være. Jeg er klar over at jeg tøyer strikken veldig langt. Men når man er sammen med folk man trives med, så glemmer man jo at man er sliten! I alle fall for en stund. Jeg forsøker å utnytte de bra dagene. Finne på koselige og morsomme ting sammen med familien min og gode venner. Jeg er av den oppfatning at de dagene som er bra skal brukes for alt hva de er verd! Jada! Dumt. Men sånn er jeg.
Men det er egentlig ikke så galt å være Monstermor altså. Det er bare det at på noen dager er det litt vanskeligere enn andre..
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
