Du er så engstelig.
Hjelpesløs ligger du der.
Jeg kan se redselen din.
Den titter ut fra øynene dine.
Du er ikke alene.
Jeg er her for deg.
Det er lov å være redd.
Men jeg er her og skal trøster deg.
Vi skal jage redselen bort.
Få den til å forsvinne.
Vi klarer dette.
Sammen.
Det er bare en vei å gå.
Men vi skal gå denne sammen.
Se til siden, så ser du meg.
Tro ikke at jeg vil forlate deg.
Jeg blir ikke borte.
Jeg er med deg hele veien.
av 10 lesere
Sorg.
av 16 lesereNoen ganger blir jeg litt sånn småsprø. Enda mer enn vanlig. Hybelkaninene har fått grov konkurranse i monsterheimen. Lille Monster har fått en ganske stor samling med tøydyr. Bikkjer, katter, bamser, rotte, marihøne + + + Hun fikk mange som baby og mange siden. Disse dyra finner jeg overalt i huset. Kikker jeg under sofaen kan en banne på at jeg finner et eller annet tøydyr og noen tomme Colaflasker.. Sukk. Ikke bare hybelkaniner altså. Gulvet på badet er også et sted jeg finner dyr. Gjerne under håndklær og skittentøy.. Eller i selve skittentøyskurven. Under vasken og bak do. Ikke spør meg om hva de gjør der. Lille Monster har sikkert en veeeeeldig god forklaring. Menasjeriet blir stadig utvidet av ymse grunner, som når Svensken rusler rundt på IKEA og får øye på et eller annet bløtt dyr..
Jeg tør påstå at vi til tider har et lite gnagerproblem i monsterheimen. På en tur på IKEA fant Svensken tre tøymus. En hvit, en brun og en grå. Egentlig skikkelig søte. Lille Monster la sin elsk på disse fra første stund. Så de har blitt med sånn litt overalt. Hun klarer å legge disse tøymusene igjen overalt også. Så jeg finner dem rundt om forbi i huset. På de nevnte steder og flere unevnte steder… Da hun hadde hatt dem i bare noen dager var vi en liten tur på Storsenteret. Det er et eller annet med barn og leker.. Hun skulle på død og liv ha med seg et av dyra. Da vi kom hjem ble det oppdaget at musa var vekk! Vi lette høyt og lavt, men ingen mus å finne. Noen dager etter tok vi turen innom senteret igjen. Jeg tasset inn på bokhandelen og spurte litt småflau, om de hadde sett en liten grå tøymus. Jenta som jobbet der pekte bort mot informasjonskassa. Der hang det en grå liten mus. Rundt halsen hadde den et blått bånd med et lite skilt hvor det sto Bendik på. Dermed hadde musa fått et navn. De andre to måtte jo også få navn, så det ble naturlig nok Bruno og Bianca.
Lille Monster har navn på alle sine tøydyr. Av en eller annen grunn har mange av dem navn som begynner på bokstaven B. De har også distinkte personligheter. I alle fall musene… Bendik er eventyrlysten og nysgjerrig. Bianca er en tøff og flink prinsessemus. Og Bruno er hjemmekjær og veeeeldig glad i mat. Det har jo blitt noen utflukter for de små dyra.. Bendik har vi plukket opp både her og der. Bianca var en hel uke i en matbutikk. Godt at skadedyrskontrollen ikke tok en tur da.. Bianca fikk en tur i vaskemaskinen sammen med den røde vasken, så hun er ikke hvit lenger.. Hmmm. Pussig. Bruno er vel den som har hatt vett og holdt seg hjemme.. Stadig er det musejakt her. Så enten er Bendik eller Bianca borte. Full alarm!! Lille Monster har stadig en forklaring på hvorfor og det er alltid en historie å fortelle om dem. Jeg har begynt å skrive ned noen av dem. Sånn for å spare til hun blir voksen. Kanskje jeg burde ha gitt dem ut som barnebøker?
Det burde vært funnet opp en sånn derre bippegreie til å feste på eller i leker. Så ble de lettere å finne. Hmmm. Kanskje jeg skulle tatt patent på den?? Hmmm..
av 10 lesereFikk koselig besøk på torsdag. Venninna fra Voss kom en tur. Veldig greit det da. 
) Det var en stund siden sist, så det var veldig godt å se henne. Hun hadde med seg ei venninne som var kjempehyggelig. Alltid koselig å treffe nye mennesker. Venninna mi ble over til i går. Masse prat og latter. Godt å få noe annet å tenke på.
Det var egentlig meningen at Svensken skulle ut og ta en øl med kollegaene i går etter jobb. Alt for lenge mellom hver gang han er ute på egenhånd.. Så jeg hentet Lille Monster i barnehagen. Vi tok en tur på kafé bare vi to. Koselig det. Da vi skulle hjem, måtte vi ta buss. Vi sitter og snakker om det vi ser og andre småting. Midt under småpraten kom det. ”Mamma, når barn sier at andre barn er dumme, da er de dumme selv. Når voksne sier at andre voksne er dumme, så er de dumme selv. Og når dyr sier sånt, da er de dumme selv også. Men når mennesker blir kjempesinte, da er de ikke mennesker lengre.. Da er de dyr!” Hmmmm. Mange tanker ute og vrimler for tiden… Lille Monster og jeg hadde en liten bit å gå fra bussholdeplassen. Koselig å gå og rusle sånn. Vi fikk snakket mer og plukket litt nedfallsfrukt vi fant på utsiden av gjerdene. Vi kikket på blomster, planter og trær underveis. Svensken hadde visst ikke dratt ut for å ta en øl allikevel. Det var ingen av kollegaene som orket. De var for slitne. Synd. Han kom og møtte oss da vi kom fra bussen. Det kiler fortsatt i magen når jeg ser ham. )
Var ikke helt i form i dag, men vi tok en tur ut allikevel. Vi dro på loppemarked. Jeg er helt idiot når det gjelder bøker. Det er den eneste grunnen til at jeg drar på loppis. Også kakene da… Men bøker.. Min virkelig store lidenskap. Ved siden av Svensken selvfølgelig. Det blir alltid noen kilo med bøker når jeg er på loppis, til Svensken store skrekk. Jeg fikk i en periode forbud mot å kjøpe flere bøker.. Hmmmm. Hvor lenge var Adam i paradis?? Host.. Må visst skaffe en bokhylle til snart.. Gjorde noen bra funn i dag. Fikk labbene i flere av Alexander Dumas bøker fra 1912. Ikke dumt det. Et par romaner jeg liker og noen bøker til Lille Monster. Vi fant noen Disney.bøker som var i veldig god stand. Jeg husker dem fra jeg var liten. Og noen sangbøker for barn. Det virker som om hun har samme kjærligheten til bøker som meg. Håper jeg. Det er forresten flere loppiser i morgen også… Hi, hi..
Vi skulle egentlig hjem etter loppisen, men tok en kjøretur i det fine været i stedet. Nå begynner høstfargene å vise seg for fullt. Lønnetrærne har begynt å bli sterkt gule og røde. Og rognen er rød av blader og bær. Utrolig vakkert. Det er virkelig en flott tid vi går i møte.
av 5 lesereJeg klarer ikke å sove. Tankene romsterer og romsterer.. Er det meg det er noe med? Lurer virkelig på om det er jeg som tiltrekker meg saker og ting.
Denne meldingen fikk jeg mens jeg var på jobb i går.
”Vet ikke hvor mye du vet men X ble begravd for 14 dager siden og nå i helga tok Y livet sitt. Han hadde også fått kreft han og. Vi er ganske langt nede nå men vi må fortsette å fungere.”
Jeg visste om at X var døende. Jeg har fortalt om henne tidligere. Men likevel var jeg uforberedt på det. Men det at lillebroren hennes har tatt livet sitt…. Jeg er helt sjokkert. Alle mine tanker går til moren og søsteren som sitter igjen…
Hvordan i all verden svarer man på en sånn mld?
av 10 lesereMonstermor har på en måte blitt litt borte føler jeg. Det har blitt mye sutring og jeg har skrevet om mange triste ting her inne på bloggen min. Det har ikke vært meningen at jeg hele tiden skal skrive om det leie som skjer rundt meg. Bloggen min har blitt litt for negativt ladet føler jeg. Jeg skal prøve å finne plass til de fine tingene også.
Det er jo så mye å glede seg over i hverdagen, om man bare klarer å se det! Det er jo masse fint som skjer hver dag. Sånne ting som gjør at man holder ut litt til. Enkle gleder som en kopp med god te og noe godt å bite i, en telefon fra pappa med ikke så gale nyheter om mamma, en liten samtale med ei god venninne og det å føle at formen kommer seg sånn ut på ettermiddagen. Og gleder som når Lille Monster kommer hjem fra barnehagen, og hiver seg rundt halsen på meg og sier at hun har savnet meg i hele dagen. Og når hun senere skal hviske meg en hemmelighet i øret, og sier at hun elsker meg. Eller bare sånne enkle ting som at Svensken gidder å steke makrell og lage hjemmelaget potetmos..
I helgen var vi på en liten sopptur. Vi behøvde ikke å gå så langt. Ca fem minutters gange fra mamma og pappas hus.. Vi traff på en elg med mangetakkede horn og en nysgjerrig rødstrupe. Svensken fikk et eminent rompebilde av rødstrupen, men ingen av elgen dessverre. Resultatet av turen ble noen liter med kantareller, piggsopp og steinsopp, og ca fire liter med traktkantareller. Og en sengeliggende Monstermor, men det snakker vi ikke om i dag.. Pluss en mengde med bra bilder av sopp, natur og andre ting som dukker opp i skogen.
I går fikk jeg en pakke i posten. Svensken måtte hjelpe meg å åpne den for fingrene og hendene var ikke så samarbeidsvillige. Og hva fikk jeg se!!! Da jeg rullet ut bobleplasten, dukket det opp en nydelig liten drage. Jeg elsker drager! Det er noe så helt spesielt med dem. Og det var mer i pakken! I en flott tøypose lå det et vakkert smykke, til meg!! ) Et glassanheng i alle regnbuens farger, formet som en kinesisk lykkedrage. Jeg er så heldig som får sånne ting. Tusen, tusen takk, Ilmy, for at du sendte meg disse vakre tingene. Jeg ble skikkelig snørr-og-tårer-glad.
Det er faktisk noen hyggelige ting som skjer i hverdagen til The Monsters. Det gjelder bare å bruke tiden som best en kan, når en kan..
Jeg er utrolig heldig tross alt.
av 6 lesere
av 13 lesereJeg fikk en melding på Facebook fra ei gammel venninne. Hun lurte på om jeg av og til var på gamle trakter. Det var så lenge siden vi hadde sett hverandre, så hun syntes det kunne være hyggelig å treffes. Det syntes jeg også. I samme meldingen spurte hun om jeg visste at broren hennes hadde omkommet i en trafikkulykke for noen uker siden. Det visste jeg som sant er ikke. Jeg ble vel ikke lei meg, men synes at det er trist. Det er vel ikke lettelse det jeg føler, men heller et slags vemod. Jeg synes synd på ham og jeg synes synd på familien. Da var det endt, livet hans,og selvfølgelig er det leit.
Han var en av mine største plageånder på barneskolen og ungdomsskolen. Han gjorde livet mitt til et mareritt. Han var en leder og fikk med seg mange av de andre på skolen i ”hobbyen” sin. De tingene som skjedde i de årene har satt sine spor. Ikke det at jeg tenker på dem hver dag, men det dukker opp minner og tanker litt innimellom. Og de opplevelsene har formet meg. Veldig. Pussig nok, så syntes jeg synd på ham. Det var en gutt som jeg egentlig tror kunne kommet langt. Men det er utrolig hva gjengmentalitet og venner kan gjøre.. Det ble en småkriminell livsbane han fikk. Om han valgte det bevisst eller og det bare ble sånn, aner jeg ikke.
Skolen var et mareritt av en annen verden. Jeg husker at jeg hadde vondt i magen og var kvalm fordi jeg gruet meg. Følelsen når jeg skulle bort for å ta bussen.. Det er nesten så det knyter seg i magen nå, over 24 år senere. Jeg er ikke bitter, men allikevel er jeg det. Ikke på ham. Jeg fikk vel egentlig rydda opp i det da jeg satte ham til veggs hjemme hos venninna mi. Da hadde jeg begynt på gymnaset i en annen by, og fått nye venner og ny selvtillit… Jeg er bitter på skolene som tillot at det kunne skje. At det ikke ble gjort nok for meg og de andre som gjennomgikk det samme.
Jeg møtte igjen studieinspektøren fra ungdomsskolen for en del år siden. Han kjente meg utrolig nok igjen. Vi kom i prat og hadde en ganske lang samtale. Han sa at han hadde tenkt en del på meg og lurt på hvordan det hadde gått. Han ble forbauset da jeg fortalte at jeg var ferdig med kunst og web-utdannelse, og at jeg drev for meg selv med webdesign og salg. Han trodde jeg hadde havnet på skråplanet..
Det er rart hvordan livet tar noen hopp hit og noen hopp dit. Og hvordan man i ettertid kan se tilbake og forstå hvordan man er formet og ikke minst; hvorfor man har blitt til den man er. Jeg har hatt en lang vei å gå for å klare å like meg selv og elske den jeg er. Det er en stor forskjell fra den lille og usikre Monstermor som gikk på skolen og var redd, til den personen jeg er i dag. Selvfølgelig så kan jeg fortsatt være usikker og redd, men ikke på den samme måten. Nå ser jeg at om veien hadde vært lettere, så ville jeg kanskje ikke vært den jeg er i dag. Og det er ikke sikkert at jeg ville hatt det jeg har i dag. Nå sitter jeg her og er gift med verdens beste fyr. Jeg har ei nydelig datter og jeg har gode venner. Det er selvfølgelig prøvelser og ting som stadig skjer, men allikevel..
av 6 lesereFor en stund siden fikk jeg en kommentar inne på et av de andre innleggene mine. Jeg skal som sant innrømme at jeg ble veldig lei meg, for denne personen mente at jeg satt og klagde hele tiden. Kanskje jeg gjør det. Men jeg har forsøkt å fortelle om hvordan ting er. Tror ikke at jeg klager så mye som jeg virkelig kunne ha gjort.. Jeg har fortalt at jeg ikke er i noen god form. Og at armer og bein svikter meg litt sånn innimellom. Men jeg har ikke fortalt alt. Saken er sånn at det er faktisk mye mer enn hva jeg har valgt å fortelle her inne på bloggen.
Jeg kunne ha skrevet mye mer om hvordan kropp og helse egentlig er. Jeg kunne fortalt mye mer om hodepinen som kan vare i flere dager selv om jeg tar tabletter. Men det beviser vel at det er no’ inni der, ikke sant? Om feberen jeg i perioder har hver kveld, og om hvor heit jeg er.. Og om hvor hovne og ømme kjertlene i halsen er flere ganger i mnd. Jeg kunne fortalt om hvor hårreisende døgnrytmen min har blitt. Søvn er til tider veldig sterkt overdrevet. At jeg er trøtt og sliten hele tiden og allikevel ligger søvnløs. Og når jeg endelig sovner så kan jeg sove veldig lenge, men mangler allikevel følelsen av å være uthvilt etterpå. Jeg kunne ha skrevet mer om verking i rygg, armer og ben. Kan visst også skrive; hode, skulder kne og tå? Jeg har ledd som er vonde og muskler som kjennes som om jeg har brukt dem sinnsykt mye uten at de er brukt noe særlig. Om hvor lang tid jeg egentlig bruker om morgenen for å komme meg ut av senga, og om hvor vanskelig det er fordi kroppen er stiv og verker. Jeg kunne sikkert ha fortalt mer om hvordan det kjennes når følelsen og styrken plutselig forsvinner fra hender, armer og bein. Jeg har et hjerte som av og til jobber så intenst at det gjør vondt i brystet. Og en puls som dundrer i ørene mine, og er oppe i rundt hundre slag i minuttet når det eneste jeg har gjort er å sitte i sofaen, eller gått inn på kjøkkenet for å hente et glass vann. Eller det reagerer på lyd.. Jeg kunne fortalt om ørt og førti blåmerker jeg har fått fordi balansen plutselig svikter meg. Alkohol?? Jeg som nesten ikke får i meg vann en gang.. Eller jeg kan fortelle om svimmelheten jeg føler hver dag. Om hvor andpusten jeg blir når jeg anstrenger meg litt.. Å gå til bussen er ikke så kuult.. Hvor lite jeg av og til får med meg av informasjon som blir gitt. Og om lite jeg husker av det jeg har fått med meg… Greit da å skylde på dårlig hørsel.. ;o) Jeg kunne fortalt om hvor mye jeg egentlig presser meg hver dag for å klare det jeg gjør. Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om hvordan jeg egentlig har det fysisk. Og sikkert enda mer om hvordan det står til psykisk…
Jeg har ennå ikke fått noen konklusjon på hva det er som feiler meg. Det antas at jeg kan ha ME. De fleste av ”symptomene” jeg har er hentyder det. Men er det det, så er jeg heldig i og med at det da har blitt ”oppdaget” tidlig. Jeg har dermed en stor sjanse for å bli helt frisk. Jeg vet godt om folk med ME og om hvordan deres dager er. Jeg vet også hvor heldig jeg er som ikke ligger til sengs hele tiden. Jeg er heldig som klarer så mye mer enn de med alvorlig fremskridende ME. Jeg gjør mye, heldigvis. Jeg har valgt å prøve å leve så likt det livet jeg har hatt tidligere, så langt som det er mulig. Noen dager klarer jeg det, og de andre dagene… Vel.. Jeg har et barn som jeg forsøker å gi et nogenlunde normalt liv, midt oppe i alt det andre som ellers skjer i livet vårt nå. Jeg gjør det jeg får til og det jeg orker, og alt for ofte mye mer enn det. Jeg får svi som bare det, men noen ganger så må man bare.
Jeg skriver ikke dette for å få medlidenhet eller mange stakkars-deg-klemmer. Dette er sånn jeg har det hver dag. Dette er min realitet.
Sånn, ferdig.
av 7 lesereHva kan jeg si? Jeg har møtt en enorm støtte her inne på bloggen. Den er helt utrolig! Dere er en fantastisk varmhjertet og omtenksom gjeng!! Jeg har desverre ikke hatt overskudd til å svare på alle de enkelte kommentarene. så derfor tar jeg en litt slapp en og svarer alle her.
Og en ekstra takk til Btidag for at du gjorde det du gjorde. Du er en ridder, vet du det? Ridderen med det store hjertet.
For dere som kanskje lurer:
Den siste cellegift-kuren mamma fikk, hadde visst ikke noen virkning den heller. Og hun er alt for svak for å få en ny. Stråling har vært vurdert, men blitt forkastet. Det er for stor spredning av kreftceller i kroppen hennes. Det er ikke mer å gjøre nå, annet enn å la sykdommen gå sin gang..
Vi fikk vite dette i på lørdag. Det er fryktelig trist, men på en måte hadde vi jo anelsen… Det var vondt å se på pappa da han fortalte dette. Han prøver å ikke vise noe, men det er allikevel lett å se hvordan dette har tatt på. Ord blir så fattige når en prøver å si noe til trøst. Det er jo hans livsledsager som ligger der.
Dagen i går var hard. Vi var først hos pappas eneste gjenlevende tante. Kjempekoselig. Vi fikk se bilder av oldeforeldrene mine. Og fikk fortalt gamle historier. Grandtante ville selvsagt vite hvordan det gikk med mamma. Og jeg sa at det var som det har vært den siste tiden. Vi hadde lovet pappa å ikke si noe om hvordan det egentlig er, til noen, ennå. Så det ble at vi latet som om alt var som normalt. Etterpå dro vi videre til bestemors bursdagselskap. Der var det fullt hus. Pappa var der allerede. To av mammas søsken og deres ektefeller var der. Og noen av mine søskenbarn, pluss litt mer familie. Det ble samme greia der, lat som ingenting.. Det ble ikke snakket så mye om mamma, men jeg tror nok at bestemor har forstått mye.
Vi dro tidligere fra selskapet for å rekke innom mamma en tur før vi kjørte hjemover. Hun så kjekkere ut. Hun hadde fått kledd på seg vanlige klær og sittet litt på sengekanten tidligere på dagen. Da vi kom, lå hun. Hun ble glad for å se oss. Spesielt Lille Monster. Jeg fikk hjulpet henne litt med tannstell og trening av bein. Mamma’n min er tøff. Men det merkes så godt at hun blir raskt sliten. Det holder ikke så lenge av gangen. Vi prøvde å være som vanlig. Smil, snakk om vanlige ting, lat som ingenting og blø innvendig..
Mamma får nå smertestillende hver morgen og kveld, for at hun skal få ha et depot i kroppen av det. Det er det eneste de kan tilby, bortsett fra omsorg og god pleie. Og det får mamma i fullt monn der hun er nå. Jeg fikk snakket med en sykepleier i går. Hun forklarte meg mer om det som skjer og hvorfor. Jeg fikk fortalt om det som mamma var igjennom for snart to år siden. Om lungebetennelsen, blodforgiftningen og respiratoren. Pleieren var flott. Hun tok seg virkelig tid til å lytte og forklare skikkelig. Det var så gull verd. Og det hjalp meg til å bli noe roligere. I alle fall når det gjelder pleien mamma får… Det ligger nå en søknad inne for å få mamma inn på lindrende enhet.
Jeg for min del er helt utslitt både fysisk og psysisk i dag. Det tok på å være på farta store deler av dagen i går. Kroppen er no’ dritt og kreftene er vel ikke akkurat av de største hos meg heller, men jeg MÅ. Jeg er nødt til å klare dette. For pappa sin skyld, for Svensken og Lille Monster og for min egen del. Jeg klarer ikke tanken på å skulle sitte med dårlig samvittighet resten av mitt liv, fordi jeg ikke orket å stille opp nå. Akkurat nå så får jeg komme i andre rekke. Det er andre ting som er mye viktigere for tiden.
av 5 lesereNå er det bare den bitre ventetiden igjen.
av 43 lesereLille Monster og jeg var på besøk hos onkel og tante forrige helg. I møtte vi denne lille karen. Han satt og dinglet på en lavendelplante. Den var utrolig vakker. Er det noen som vet hva slags type larve dette er?
Da har jeg funnet svaret. Tusen takk til de som hintet meg om hva det kunne være.
Dette er visst en nattflyger. På norsk så heter denne Psikveldfly. Den tilhører nattsvermerne. Den lever på løvtrær som bjørk, hassel, poppel og frukttrær. Sånn ser den ut som voksen. Fin ikke sant?
av 13 lesere
