Her i Monsterheimen er det stadig stillingskrig. Avbrutt av sovepauser og VILL lek.. Muskatt, som endelig har begynt å få voksenpelsen sin på plass, forsøker å holde stillingen som husets ubestridte dronning.. He, he. Isis er ikke enig der, for å si det sånn. Så hun gjør det hun kan for å hevde seg overfor Muskatt. Det er så penner og småting spretter rundt ørene på oss. Og er vi ikke forsiktige, så risikerer vi å tryne over enten katter eller sammenkrøllede filleryer.

Bortsett fra pusene, så har vel vi andre funnet plassen nå. I alle fall mer enn tidligere. Jeg føler at vi har slått oss til ro på stedet nå. Noen dager er selvsagt vanskeligere enn andre. Men det er jo sånn livet er. Jobb og skole går som det skal for mann og monster. Og det er godt. Lille Monster er stadig i farta hun, så rolig er vel et relativt begrep. Svensken er i en jobb han stortrives i. Det er vel ikke alle som får betalt for å leke.. Han må være tidenes beste barnehageonkel! Ungene forguder ham.

Formen er så som så. Noen perioder er ganske greie, mens andre ikke har vært det. Kroppen min er fortsatt ikke enig med meg. Den er så kranglete til tider. Jeg forsøker å bruke de bra dagene. Da finner jeg på noe sammen med Svensken og Lille Monster, eller treffer venner. Men jeg får jo betale for det senere.. Det er selvsagt ting jeg ønsker å gjøre, og som jeg gjør, men ikke burde.. Men jeg har funnet ut at jeg heller får svi for det etterpå, enn å leve et asosialt liv der jeg bare holder meg hjemme og ligger til sengs.

Ellers så går dagene så alt for fort. Det er mye som skal gjøres i huset framover. Jeg lurer på om dette kommer til å bli en frustrert oppussings-blogg.. Vi har ikke gjort så veldig mye ennå, men det kommer. Det har vært vanskelig finne et sted å begynne, men nå … Det er en del hyller og gammel innredning som skal kjøres bort. Vi må også bli kvitt en del møbler som står og opptar plass. Så nå skal vi prøve å bli kvitt en grønn salong, stuebord, to mørke vitrineskap, tepper og annet stæsj. Ikke bare bare. Men det skal bli godt å få inn våre egne møbler og gjøre huset til vårt.

Vurdert til: av 23 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“Mamma, når jeg og Lille Monster får barn, kan hun ta nesebusene og jeg bæsjebleiene, så gjør vi hver vår ekle ting! ” Ref din svigersønn. Er stolt av at han er villig til å ta ansvar

Jeg ble helt satt ut! For en ansvarsfull ung liten mann!!! Han er jo bare seks år… Og han er den skjønneste da!

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi har hatt besøk av ei god venninne fra Bærum. Hun var så vidt her for snart seks år siden, i forbindelse med bryllupet til Svensken og meg. Da hadde vi ikke tid til å farte rundt for og se. Det var for mye å ordne og gjøre. Men denne gangen hadde vi all verdens tid. Venninna og jeg dro ut til Havna for å vandre på brygga og titte litt rundt. Jeg fikk vist henne smågatene og de koselige husene. Det var en helt spesiell stemning. Den stillheten og roen som hviler over stedet nå på vinteren, er helt spesiell. Vinteren på et sted som dette er absolutt noe for seg selv, men ikke helt unik. Det er vel sånn på de fleste småsteder langs kysten nå om dagene.

Mens vi vandret rundt, så vi at en del av de eldre husene er under oppussing. Det er godt å se at bygningene får nytt liv. Det er en del yngre mennesker som har kjøpt seg hus her ute nå. Forhåpentligvis kommer det enda flere som blir bofaste framover. Det har vært alt for mange hus som har stått tomme rundt om på vinteren. Boplikten har endelig begynt å merkes. Men det er også satt opp nye hus her ute, så folketallet øker sakte men sikkert. Om sommeren så hever folketallet seg opp i været. Det mangedobles flere ganger. Det ligger en del campingplasser og hytter i området, og de bidrar godt, i tillegg til all båtfolket som er innom. Da er det som om det er et helt annet sted.

Da vi var ute og gikk, så kjente jeg at stoltheten vokste i meg. Det var så godt å kunne vise venninna hvor deilig vi har det her. Hvor vakkert et sommersted som dette faktisk kan være på vinteren. Luften var klar og sola strålte så det gnistret i snøen. Sjøen var glassklar og isen var i ferd med å brytes. Vi så ikke en eneste båt ute på vannet. Noen måker fløt høyt oppe, men ellers var det stille.

Jeg føler meg privilegert over å få bo på et så vakkert sted som dette.

Vurdert til: av 21 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

So, here we go!!

Muskatt-tenkekatt. “Hmmm. Skal jeg jakte litt tro?”

.

Den kuuleste katta på feltet!!!

.

Muskatt, katten som er raskere enn sin egen skygge!!

.

“Ser du? Denne kuule katta er så rask at det blir prikker av det!!!”

.

“Yukk! De Kittyene smakte ikke godt!”

.

“Nei, på tide å slappe litt av”

Vurdert til: av 33 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Igjen et digert takk for all omtanke og trøst som vi har fått.

Dere er helt unike!

Vurdert til: av 23 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Begravelsen til pappa gikk jo veldig greit. I alle fall så greit en sånn dag kan gå. Den ble ikke så fullt så ille som forventet, men absolutt ille nok.. Det var tungt å sitte på første benk, igjen. Men dagen og det rundt, ble absolutt i pappas ånd. En solist sang ”Rondane”, av Edvard Grieg, ”Jeg snører min sekk” og ”Amazing Grace”. Det var hun samme som sang i mammas begravelse. Begravelsesagenten hadde holdt henne av for oss. Det hadde han gjort før han dro ut til oss i forrige uke.. Det var ganske mange som kom til begravelsen. Men på grunn av været og sykdom, var det også mange som ikke kom.

Kisten til pappa ble flott. Båreoppsatsen ble omtrent som jeg ville ha den. Granbar, furukvister, gåsunger, hvite roser og hvite tulipaner. Kanskje litt mer blomster på enn jeg hadde tenkt, men den var vakker. Været var ustadig. Det blåste og det var meldt snøvær. På veien opp til kirken, blåste det og føyket. Det var godt med snø i lufta, et sånt vær pappa trivdes i. Han elsket skogen og vinteren, like mye som han elsket fjellet. Mens vi satt inne, klarnet skydekket litt. Sola sendte noen stråler inn i gjennom vinduet, som la seg på kista til pappa.. Spesielt, og utrolig vakkert.

Nå gjelder det å holde hodet klart. Jeg skal i gang med prøver igjen. En skal være pokkers så frisk for å være syk! Måtte avlyse legetime i dag. Formen stinker og jeg orker ikke så mye annet enn å sove. Forsøker å få gjort litt i huset, men er ganske ferdig etter å ha ordnet med en klesvask. Men det ordner seg. Den stikker jo ikke av gårde, dessverre..

Men som nevnt tidligere, hverdagen har kommet for å bli. Den forsvinner ikke. Nå håper jeg at det roer seg ned rundt oss! Det har jammen vært mye greier.. Nå lurer jeg på hva som blir det neste. Og hva i all verden jeg har gjort for å fortjene alt det som har skjedd? Kanskje jeg betaler for synder og ugjerninger fra et tidligere liv? En kan virkelig undre. Altså, jeg er ikke bitter. Men jeg bare lurer veldig.

Igjen et stort takk til alle som har vært innom med gode klemmer og varme ord. Dere er unike, og noen utrolig gode medmennesker.

Vurdert til: av 24 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå har det vel begynt å synke inn.. Tror jeg. Nå er det bittelitt over et døgn siden vi fikk dødsbudskapet. Det har vært et underlig døgn. Men man oppdager at verden rundt ruller videre, selv om ens eget har stoppet opp for en stund.

En eller annen blogger sa til meg, at ting som regel skjer i tallet tre. Det har det gjort for meg. Nå har jeg mistet tre stykker på fjorten måneder.. Mamma og bestemor med åtte dagers mellomrom, og nå pappa. Det er rart, og fryktelig sårt. Nå har jeg kun Svensken og Lille Monster igjen. Tanter, onkler og søskenbarn, ja, men det er ikke den nærmeste familien. På pappas side er det de tre døtrene etter fetteren min igjen. Dett er dett.

Jeg har forsøkt å distansere meg, så jeg har konsentrert meg om de praktiske tingene. Nå er begravelsen ordnet, med salmer, sanger, musikk, kiste og bærere. Sted til samling etterpå er ok, maten er bestilt og det meste annet. Nå mangler bare blomsterbestillingen. Det kommer nok en reaksjon senere, men det får jeg ta da.

Nå er det bare å få dagene fram til begravelsen til og gå. I morgen håper jeg at vi får truffet Bestevenninna og Stilk. Det hadde vært så godt. Kanskje en tur på ski, dersom formen er grei.. Til søndag skal vi på middag hos gode venner og treffe enda noen fine folk. Det skal bli godt å få le litt.

Vurdert til: av 22 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vurdert til: av 146 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg trodde at det skulle bli en bedre periode snart. Formen har vært dårlig, men det pleier å gå over etter hvert. Etter alt som har hendt oss, håpet jeg at det meste av annen dramatikk hadde gitt seg nå, og at vi bare hadde rolige tider i vente. Men det ser ut til at jeg har tatt feil..

Tarzan er på sykehuset. Svensken har kjørt ham til legevakten for en time siden. Tarzan kom hit  og klaget over virkelig vondt i magen. Og pappa’n min er ikke en sånn som pleier å klage.. Han ba faktisk om att Svensken skulle kjøre ham inn til sykehuset.. Jeg snakket med Svensken for litt siden. Tarzan hadde kommet inn til lege med en eneste gang. Nå sitter jeg her og bare venter. Jeg forsøker å holde meg rolig for Lille Monsters skyld. Forsøker å ikke gråte.

Det burde være nok nå?

*******

Svensken har kommet hjem. Pappa hadde vanvittig flaks. Det er ikke lenger akuttmottak i Larvik.. Men det var en lege tilstede, helt tilfeldig. Og ambulansen var inne. Nå er pappa på vei til Tønsberg. Han fikk et hjertestopp da han var inne hos legen. Så han ble sendt av gårde med en gang.

Nå er det bare å vente. Igjen. Det blir jo selvfølgelig tanker. Skal jeg miste pappa også? Da har jeg bare Svensken og Lille Monster igjen.

Venter…

PS: Jeg orker ikke å svare på kommentarer i kveld. Håper dere unnskylder meg.

*******

Pappa døde litt over kl 21 i kveld.

Tusen takk for gode ord og varme tanker.

Vurdert til: av 23 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lurte på når den skulle dukke opp hos meg. Har moret meg stort når jeg har lest andres svar. Har desverre ikke fått rotet meg til å kommentere alle ennå. Men det kommer vel.

Jeg har mye rart for meg, og jeg har gjort mye rart i min tid, det skal være sant.. I grunn skummelt å se det svart på hvitt.. Men her får dere se noe.

1. Jeg elsker å synge! Klassisk og blues, spesiellt. Har sunget hele mitt liv. Livet er ikke verd å leve uten musikk og sang.

2. Jeg elsker bøker!!! Jeg er nok en lesehest.. Jo flere bøker, jo bedre. Kan simpelthen ikke få mange nok. Jeg fikk kjøpe-bok-forbud i laaange tider av Svensken, fordi vi ikke hadde plass. Men det har vi nå…

3. Mener at kunnskap er makt! Så jeg er nok litt maktsyk… Og antageligvis, plagsomt nyskjerrig…

4. Har hatt en snø og is-skulptur stillet ut i forbindelse med OL på Lillehammer.

5. Har faktisk sunget blues akkompanjert av Diana Krall på piano.

6. Har vært med i en Britney Spears musikkvideo.. Oki, det var en parodi da. Stian Barsnes og Stine Buer var programledere for ungdomsprogrammet Racer på NRK. De laget mange parodier av artister og musikkvideoene deres.

7. Kan ha litt for mange ting på gang på en gang.. Leser gjerne fire-fem bøker samtidig. Har alt for mye ting i hodet av planer og prosjekter. Kreativitet kan til tider være plagsomt.. Ørt-og-førti forskjellige ting og tang, som burde vært gjennomførbare, er i kreativ prosess. Håpper formen blir bedre, så jeg får gjort mer av det jeg ømsker.

Ser at veeldig mange andre allerede har svart, så jeg kommer ikke til å sende den videre..

Vurdert til: av 18 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg blir nødt til å forholde meg til nye mennesker (lege og sykepersonell) igjen. Jeg gruer meg til å måtte fortelle om alt det som har skjedd, enda en gang. Jeg er redd for de holdninger folk kommer til å ha. Jeg har gått syk i over to år nå. Jeg får høre at jeg er lat. Og at det bare er å skjerpe seg.. Jeg får bare se å komme meg ut. Så enkelt ting er for enkelte.. Det å måtte forsvare seg i et sett er fryktelig slitsomt. Å måtte leve med smerter og en kropp som ikke samarbeider, er heller ikke så lett. Jeg forsøker å ikke klage så mye. Jeg forsøker å forklare, men nå tror jeg ikke at jeg makter mer.

Jeg skal til Rikshospitalet til mandag. Der skal jeg møte en lege som ikke hører på hva jeg har å si.. Ei som mener at jeg ble syk fordi mamma var syk. Og som også mener at alt er psykisk.. Nå har jeg fått det fra to forskjellige psykiatere, at det IKKE er psykisk grunn til at jeg er dårlig.. Er spent på om jeg må bruke tiden der inne til å høre dritt om ME-syke pasienter og andre som tror at de kan ha ME, enda en gang. Det vil bli en ny runde med prøver og tester. Jess, som jeg gleder meg…

Jeg er engstelig for Svensken. Han holder ut. Jeg ser at han er sliten, men jeg klarer ikke å bidra så mye i hverdagen som jeg ønsker. Han burde få en skikkelig hvil fra både meg og Lille Monster. Jeg føler heller ikke at jeg klarer å være den mamma’n for Lille Monster, som jeg vil være.

Akkurat i dag så stinker det å være Monstermor.. Men det blir sikkert bedre i morgen. Håper jeg.

Vurdert til: av 29 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Må klare det.
Må holde ut.
Kan ikke gi opp.
Skal klare dette også.
Er nødt til å klare det.

Vurdert til: av 71 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

”Er det dere det er bilde av i denne videoen???ligner veldig!!! ”

Og der var vi jammen! Noen har tatt bildet mitt og brukt det i en liten filmsnutt. Det er ikke så farlig altså, men jeg skvatt litt. Det bildet ligger på Facebook-siden min og her inne på bloggen et sted. Så vedkommende har hentet det et av stedene.

Nå ser jeg ikke på det som så veldig farlig da. Jeg har jo lagt det ut i første omgang. Men det var litt skummelt å oppdage at noen bare kan ta det og så bruke det. Ja, ja. Sånn ble det.

Vurdert til: av 26 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi har hatt en sånn søndag. Kose-hyggelig morsomt besøk. Godt mat og masse prat. Og vips, så var dagen over.

Vurdert til: av 28 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Forsøker å ikke vise så mye av det i hverdagen. Jeg har tross alt mann og monster å ta hensyn til. Men jeg merker at humøret ikke er så jevnt som det pleier å være. Lunta er kort og stemmen blir fort litt skarp og skjærende.. Kroppen verker og jeg kjenner at det sliter på. Musklene er fulle av melkesyre og leddene er vonde. Har en hodepine som kommer og går i perioder. Ikke så lett å være blid da. Men er jeg på utsiden av huset, prøver jeg å late som ingen ting. Jeg vet at det er dumt, men jeg klarer ikke å la være. Så når jeg leverer eller henter Lille Monster på skolen, er jeg vel en av de blideste mammaene.. Hun som alltid har tid til å lytte og tulle litt. Men det er sånn jeg er. Jeg klarer ikke å la være.

Dagene går i en tåke forbi meg. Ingen dager er helt like, men det er jammen ikke langt unna. Det er vel egentlig ikke så mye jeg får gjort i huset. Jeg setter over noen klesvasker, når jeg husker det. Tar oppvasken når jeg legger merke til at den bør tas. Rydder inn oppvask og holder benkene sånn nogenlunde greie. Leker litt med Muskatt. Og dett er dett. Å ja, det hender at jeg husker på å ta ut av vaskemaskinen også… Bortsett fra det så sitter jeg i sofaen, eller jeg sover.

Her i huset formerer hybelkaninene seg fritt. Det er rene orgiene under sofaen, dersom ikke Muskatt forstyrrer dem. Intet anende forbipasserende kan kanskje kjenne et lite nafs i ankelhøyde. Det står fortsatt ørt-og-førti esker rundt om etter flyttingen. Monstermor er IKKE noen god husmor. Matlaging er en ting, men vasking og rydding og klesvask og oppvask… Jeg skulle ønske at noen kunne komme og rydde hos meg. Eller i alle fall hjelpe meg litt sånn av og til. En hushjelp hadde vært midt i blinken! Hvis ikke det går, ønsker jeg meg et par håndgranater..

Men i går forsøkte jeg å ta meg litt sammen. Jeg klarte faktisk å huske at jeg måtte ringe til min nye fastlege å bestille time. Nå i februar skal jeg igjennom NAV-mølla på nytt.. Så det er greit å ha snakket med legen min om hvordan ting er. Godt å ha gjort det på forhånd. Jeg ringte også til min forrige fastlege og ba om at de skulle overføre alle mine journaler. Jeg spurte også om jeg kunne få kopier av dem. Det hadde vært greit å få lese sort på hvitt. Jeg har problemer med å huske ting som blir sagt. Men jeg vet ikke om det går å få dem. Håper det.

Så til neste uke skal jeg til den nye fastlegen. Jeg må innrømme at jeg gruer meg. Det blir enda en ny lege å måtte forholde seg til. Og hele historien må fortelles på nytt. Alle ting som feiler kroppen min. Alt som har skjedd rundt meg. Jeg skal i gang med å ta prøver på nytt. Jeg er nødt til å finne ut hva det er. Så det vil si mange nye stikk og kanyler.. Urrrrk. Jeg håper at han lytter til meg og forstår at jeg vil fine ut av dette. Men som sagt, så gruer jeg meg. Det er så mange holdninger til folk som sykdommen ikke synes på.

Om en og en halv uke skal jeg inn til Rikshospitalet igjen. Det kommer til å bli nye undesøkelser og enda flere prøver. Jeg bare håper jeg slipper unna spinalprøvene denne gang. Tror det skal tas MR av hodet denne gang. Jeg har blitt lovet det i nesten et år nå. Jeg vet at det kommer til å bli forferdelig slitsomt. Først reisen inn til Oslo, og så det å komme seg opp til Riksen. Og så er det å stålsette seg for legen jeg har der inne. Hun snakker med så vanvittig høy stemme. Og gjør egentlig ikke annet enn å rakke ned på ME-pasienter og de andre som kommer inn for å finne ut om de har det.. Jeg har møtt henne en del ganger nå, og det er liksom aldri noen interesse for det jeg har å si. Det var hun som kom til konklusjonen om at jeg var syk fordi mamma var det.. Jeg vet ikke om jeg kommer til å klare å hold kjeft. Men hun tar vel luven av meg bare med stemmen, så.. Etter alt dette er det bare å vente, igjen. Lurer på hva slags forklaringer de kommer med denne gangen..

Jeg må innrømme at fristelsen er stor for bare å legge seg ned. Få lov til å gi opp litt, sånn av og til. Jeg er sliten av hele situasjonen, av kroppen min og egentlig det meste til tider. Det å gå hjemme som jeg gjør, er ikke noe særlig. Jeg forsøker å komme meg ut for å gå turer, men er helt ferdig når jeg kommer hjem. Da blir det til at jeg sover bort mesteparten av ettermiddagen og kvelden. Og det er jo tid jeg heller vil bruke sammen med Svensken og Lille Monster.

Jeg er superflink til å late som om jeg er så mye kjekkere enn det jeg er. Er som oftes sånn når jeg er ute blant folk. Og spesielt når jeg er sammen med gode venner. Ikke tale om at jeg skal være trøtt og sliten da! Jeg vet at det er dumt, men jeg klarer jo ikke å la være. Jeg er klar over at jeg tøyer strikken veldig langt. Men når man er sammen med folk man trives med, så glemmer man jo at man er sliten! I alle fall for en stund. Jeg forsøker å utnytte de bra dagene. Finne på koselige og morsomme ting sammen med familien min og gode venner. Jeg er av den oppfatning at de dagene som er bra skal brukes for alt hva de er verd! Jada! Dumt. Men sånn er jeg.

Men det er egentlig ikke så galt å være Monstermor altså. Det er bare det at på noen dager er det litt vanskeligere enn andre..

Vurdert til: av 32 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende